Juleangst

Nå er det ikke mange dagene før vi skal pine oss gjennom "Tre nøtter til Askepott", finne mandelen i grøten, åpne pakkene, fordøye ribba og nyte akevitten sammen med familien. Koselig, ikke sant?

Jeg gruer meg.

Nei, det er ikke på grunn av familien. Nei, jeg misliker ikke ribbe heller. Det er på grunn av denne angsten. Selvfølgelig. I år har jeg slitt med angst i ni år, og på disse ni årene har jeg opplevd litt av hvert - blant annet dårlige julefeiringer. Dårlig i den forstand at angsten har tatt overhånd. Jeg blir redd bare av å tenke på det.

I alle de ni julaftene jeg har feiret siden 2007, har jeg slitt med angsten på en eller annen måte. Spesielt de første årene. De ble rett og slett feiret på gutterommet - alene. Jeg spiste julematen på rommet - alene. Pakket opp gavene - alene. Alt jeg hadde var P4 på radioen og Playstation. Jeg klarte rett og slett ikke å sitte sammen med resten av familien. Det ble for mye. Det ble for tungt. Det ble for vanskelig.

Spesielt ille var det i 2010 eller noe sånt. Da var det tjukt av folk her. Mamma, pappa, onkel, mellomstebror, eldstebror med dame og deres to barn. Dette er et av de verste minnene jeg har i mitt 25 år lange liv. Jeg var helt ødelagt. Jeg lå på rommet mitt hele dagen. Jeg var livredd. Full av angst. Jeg klarte ikke å snakke med dem engang. Da jeg skulle på do, måtte jeg løpe for å komme meg tilbake til rommet. Jeg var så ødelagt. Jeg kunne ikke ha lyset på heller. Til å med det ble for mye.

Så ille har det ikke vært hver gang, heldigvis. Men disse minnene har brent seg fast, og hver gang julaften nærmer seg, kommer de frem igjen. Tankene, følelsen, opplevelsen. Det er jævlig.

Men hva er det egentlig å grue seg for? Det er strengt tatt en helt vanlig dag - bortsett fra ribba, pakkene og den jævla akevitten. Sistnevnte må være Satans verk, men det er en helt annen sak. Uansett, det er jo ikke noe å grue seg for - egentlig. Likevel gjør jeg nettopp det - gruer meg. På grunn av minnene. De forferdelige minnene. I år intet unntak.

Jeg er redd for å oppleve det igjen. Redd for å måtte spise ribba alene på rommet mitt. Redd for å ligge under dyna full av angst. Innerst inne vet jeg at det er svært usannsynlig at jeg opplever en slik julaften igjen i år. Sammenligner vi hvordan jeg generelt hadde det i 2007 med hvordan jeg har det nå, er det som en helt annen verden. Selv om jeg ikke vil si at jeg er lykkelig, er jeg definitivt lykkeligere enn i 2007. Men jeg gruer meg, uansett faen.

Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre for å ikke grue meg til julaften? Jeg vet ikke. Jeg aner rett og slett ikke. Har du noen forslag, fyr løs.

Samtidig vet jeg at mange har det mye verre enn meg. Mennesker som har mistet noen de er glad i. Mennesker som har skilte foreldre. Mennesker som er dødssyke. Egentlig har jeg ingenting å klage på. Jeg har en god familie og trygge omgivelser. Jeg har ikke kreft, ei heller har noen av mine nærmeste det. Egentlig burde jeg vært takknemlig og lykkelig, sammenlignet med andre mennesker her i landet og verden generelt. I bunn og grunn er jeg en "sutterpeis", som vi sier her i Trøndelag. Men jeg må bare få det ut.

Så krysser jeg fingre og tær for at det blir ei bra jul. Dere må i hvert fall ha en riktig god jul!

14 kommentarer

Sandra Marie

19.12.2016 kl.04:19

Medikamenter? håper du får mindre angst i år! Angst er noe dritt. Samme med akkevitt. god jul <3

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:16

Sandra Marie: Tusen takk! Går allerede på medisin, men hjelper dessverre lite i høytider. Godt nyttår!

Kristin

19.12.2016 kl.06:52

Høres ikke greit ut. Jul gar altfor stort fokus. Terapi høres helt klart ut som noe du trenger. Du skriver det ikke men noe har skjedd med deg tidligere.

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:20

Kristin: Har som skrevet hatt angst i ni år, så det har nok skjedd med meg tidligere ja - uten at vi skal gå inn på det her. Jeg har gått til psykolog tidligere, men det hjalp ikke noe særlig dessverre. Uansett - tusen takk for kommentar! Godt nyttår!

Ida

19.12.2016 kl.08:36

1: akevitt er ikke obligatorisk. Den kan du stå over. Juletradisjoner er hva man koser seg med, ikke hva man tror man må! 2: det blir ikke så ille igjen. Lover. Du har blitt så kjent med angsten nå, at du vet hvordan den fungerer og den skremmer deg ikke på samme måte! 3: lot familien deg ligge alene på rommet i mørket hele julaften? Aner noen issues her... :/ Men: det er mange år siden. Lykke til, jeg ønsker deg en god, rolig og avslappet jul med minimal angst! ❤️🎅🏻

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:26

Ida: 1) Haha, det var nok et svakt forsøk på humor! :)
2) Du hadde rett! Nå skal jeg ikke si at det var fantastisk, men like ille som de foregående gangene ble det definitivt ikke!
3) Hehe, lot og lot. Saken var at jeg ikke klarte å sitte sammen med familien, og derfor ble jeg på rommet mitt. Så nei, jeg ble på ingen måte tvunget til å være på rommet.

Tusen takk for kommentar og godt nyttår!

Espen

23.12.2016 kl.23:29

Heisann,

Fra en som har gått på en lignende kræsj, så vet jeg meget godt hvordan det er når angsten ødelegger. Logikk hjelper ikke, det skriver jo du også. Angsten for angsten er noe dritt. Jeg vil naturlig nok anbefale deg å få tak i en god psykiater. Jeg sleit med angst i 8 år, før jeg fikk en "kræsj i kræsjen" som irriterende nok var det som måtte til for å få hjelp. Det du trenger er terapi. Angst er noe som både er lett, vondt, og raskt å komme ut av, men du trenger noen med faglig tyngde for å komme ut av det. For min del var svaret eksponeringsterapi. En måned med eksponeringsterapi var alt som skulle til. Grunntanken er enkel: ikke mat angsten. Hver gang du unngår noe fordi du ikke tørr det, bekrefter du for deg selv at det er en grunn til at du ikke tørr det. Igjen: det kan være lurt å snakke med proffesjonelle, men det jeg i praksis fikk beskjed om, var å ikke flykte fra angsten, men oppsøke den. Jeg bannet godt når jeg gikk hjem fra en konsultasjon med hjemmelekse om å få et angstanfall, men ikke klarte det. Jeg fikk til noen spor av det, men de varte bare i mellom 5-20 sekunder. Uansett hvor mye angstfremmende ting jeg prøvde. Det skifta tankesettet mitt helt. Så jeg ville undersøkt den retningen. Uansett: god jul!

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:31

Espen: Hei! Interessant å høre din historie, Espen. Jeg har tidligere gått til både psykolog og psykiater, men den gang hjalp det dessverre fint lite. Nå er det riktignok noen år siden, så mulig jeg har større effekt av det nå. Meget godt å lese at du har det bedre nå!

Tusen takk for at du delte din historie! Godt nyttår!

Mari

24.12.2016 kl.01:17

Leste akkurat innlegget ditt på trd.by og det traff meg midt i hjerterota. Jeg er i mer eller mindre samme situasjon, bare at det har vært sånn så lenge jeg kan huske. Og jeg truer meg gjennom det, med angst og hele pakka, i følge med en haug av negative mestringsstrategier som er eneste grunn til at jeg klarer være i et rom med andre. I fjor sa jeg til meg selv: dette er siste jula jeg feirer. Noen og tjue år og siste jula jeg feirer. Jeg ville grave meg ned, finne en øde øy, et forlatt hytte, ett eller annet hvor man kan være alene med seg selv. Ikke "plage" andre. Men så har jeg en fin familie, det er ikke krangling, eller for mye alkohol eller et ødelagt hjem jeg kommer fra. Det er fint på julaften, i alle fall for alle andre. Hvorfor skal ikke jeg kunne ha det like fint? Likevel, jeg gruer meg like mye i år, kjenner angsten komme krypende. Men skal det bli bedre må man vel kanskje trosse angsten?

Ha en så fin jul som mulig :)

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:39

Mari: Hei! Trist å høre at flere er i samme situasjon. Det er som du skriver: "Det er fint på julaften, i alle fall for alle andre." Akkurat det samme tenker jeg. Jeg føler egentlig jeg ødelegger jula for resten med at jeg sliter, og det gir meg så dårlig samvittighet. Nå gikk det heldigvis sånn nogen lunde bra i år.

Tusen takk for at du deler dine opplevelser og tanker, Mari! Håper du hadde en fin jul. Godt nyttår!

Vibeke

24.12.2016 kl.01:30

Angst er helt jævlig, og det hjelper ikke å sammenligne seg med andre og tenke at man egentlig har det bra.

Alle har sitt å stri med, og du har dessverre angsten. Og å leve med angst, er en tøff kamp.

Jeg har levd med det i ulik grad i over 20 år, så jeg skjønner godt hva du snakker om.

Håper du går i terapi og får hjelp.

Sender deg varme tanker, og ønsker drg en god jul, uansett hvordan du velger å feire den. Varm klem fra meg 💜

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:40

Vibeke: Tusen takk! Godt nyttår og en varm klem tilbake <3

Nina

24.12.2016 kl.11:35

Jeg har selv slitt med å være sammen med mange mennesker, og føle at jeg må late som om jeg er glad. For meg er dette stress - ikke angst - fordi jeg blir totalt utmattet av så mange mennesker rundt meg, jeg er sensitiv og reagerer på høye lyder, lys og lukter. Når jeg ble klar over hvordan jeg fungerer i slike settinger, er det blitt mye enklere å forberede seg - jeg er alene før og etter, og tillater meg å være sammen med andre en begrenset periode uten at det er slitsomt, og jeg klarer også å være glad. Jeg vet jeg kan gå og være for meg selv igjen, men uten at det blir rart eller negativt. Kan dette være noe av det du også føler på? Alle er vi forskjellig. Ønsker deg ei god jul!

Jan Inge

02.01.2017 kl.01:42

Nina: Kjenner meg godt igjen i det du skriver, Nina!

Tusen takk for at du deler dette! Godt nyttår!

Skriv en ny kommentar

hits Share