Jan Inges blogg

Jeg spiller fotball for Rissa IL. Eller, spiller blir litt feil å si. Jeg sitter på benken. Kamp inn og kamp ut. Jeg kan nærmest sette opp et navneskilt hvor det står "reservert plass for Jan Inge Furuseth." Nå begynner jeg å bli lei. Jævlig lei.

Jeg vet selv at jeg på langt nær er noe god fotballspiller. Jeg er nok heller på den andre side av skalaen blant spillerne i Rissa IL. Selvtilliten her i gården har ikke vært bra siden OL sist ble arrangert her til lands, og det begynner å bli noen år siden. Jeg føler meg som en mislykket liten fjomp - spesielt ute på fotballbanen. Jeg føler meg så dårlig at jeg har mest lyst til å legge fotballskoene på hylla.

I treningskampene fikk jeg riktignok litt spilletid. En hel omgang mot Vanvik, cirka ti minutter mot Leksvik og et kvarter mot Ørland. Men etter at alvoret startet for noen uker siden, har det ikke blitt ett eneste minutt. I de tre første kampene har jeg vært spikret til innbytterbenken. Jeg har ikke engang blitt bedt til å varme opp.

Faktisk tror jeg at jeg er den eneste i stallen som ikke har fått spilletid ennå, og selvtilliten øker ikke akkurat når jeg sitter å tenker på dette. Jeg blir rett og slett deppa. Jeg føler meg som en dritt.

Men jeg skjønner at trenerne må spille med det beste laget, og jeg skjønner også at jeg ikke er blant de. Det er fullt forståelig - selv for en smågretten skaugdaling. Selvfølgelig må vi stille med det beste mannskapet hvis vi skal ha poeng! Det sier seg selv!

Jeg er ikke ute etter noe sympati. Om trenerne eller lagkamerater leser dette; jeg er ikke sint på dere. Dere gjør en fantastisk jobb for Rissa IL - noe også poengfangsten så langt viser. Jeg vil heller ikke ha spilletid på grunn av sympatiske årsaker. Jeg vil spille fordi jeg er god nok - og bare derfor!

Jeg må nok peise på når vi har treninger, så kommer det forhåpentligvis resultat for strevet...

Savner denne gjengen noe sinnsykt! Definitivt de beste tre årene i mitt liv!

(Er det forresten ille at man blir rørt av sin egen sang/film?)

Den legendariske nederlenderen Ruud van Nistelrooy har lagt opp. Det ble kjent tidligere i dag. 35-åringen begynte sin spillerkarriere i nederlandske Den Bosch i 1993, før han dro videre til Heerenveen i 1997. Deretter gikk turen videre til PSV året etter, og i 2001 gikk turen til England og Manchester United. Der spilte han seg raskt inn i United-fansens hjerter, og etter fem år på Old Trafford vendte han til Spania og Real Madrid. De to siste sesongene har han vært i tyske Hamburg og spanske Malaga, og i går spilte han sin siste fotballkamp på det høyeste nivå da Malaga vant 1-0 over Sporting Gijon i den siste runden i La Liga.

Jeg stiftet bekjentskap med van Nistelrooy på "Championship Manager 2000-01" - altså et manager-spill fra år 2000. På den tiden spilte han for PSV, men var sterkt linket til Manchester United. I 2001 ble han kjøpt av nettopp Manchester United, og det var først da jeg virkelig så hvilken fantastisk fotballspiller Ruud van Nistelrooy var. Jeg er som kjent en svoren Liverpool-fan, men jeg er ikke redd for å skryte av spillere som fortjener det - selv om de spiller for rivaliserende klubber. Og er det noen som fortjener ros så er det Ruud van Nistelrooy. Det finnes knapt en større goalgetter enn det nederlenderen var i sin glanstid!

I følge Wikipedia scoret han 62 mål på 67 kamper i løpet av hans tid i PSV. Nå har vi mange eksempler på at spillere som har vært storscorere i Nederland har slitt i en større liga. Afonso Alves og Dirk Kuyt er gode eksempler på dette. Begge scoret titt og ofte i Nederland, men da de kom til England ble alt helt jævlig. Slik var det imidlertid ikke med Ruud van Nistelrooy. Han bøttet inn mål også i Manchester United. 95 mål på 150 kamper må jo sies å være godkjent!

Jeg digget van Nistelrooy. Han er en av de beste spissene jeg har sett i min tid. Han er uten tvil på linje med Raul, Fernando Torres og Thierry Henry etter min mening. Det var rett og slett en fryd å se han spille for Manchester United - hvis man ser helt nøytralt på det, naturligvis. Klokheten, løpene, avslutningene; alt var nøye gjennomtenkt av den nå 35 år gamle karen. Rett og slett herlig å se på!

Ruud van Nistelrooy - en sann legende!

Manchester City - QPR, 3-2
38. serierunde
 1-0, Pablo Zabaleta (39)
 1-1, Djilbril Cisse (48)
  Joey Barton, QPR (55)
 1-2, Jamie Mackie (65)
 2-2, Edin Dzeko (90)
 3-2, Sergio Agûero (90)

I går var det siste serierunde i Premier League, og gullet sto mellom Manchesters to største klubber City og United. Med seier ville City vinne gullet uansett utfallet mellom Man Utd og Sunderland, men med uavgjort eller tap var de avhengig av at byrivalen avga poeng. Det så lenge ut til at gullet havne på Old Trafford, men så kom de lyseblå med en skikkelig sluttspurt.

Manchester United vant sin kamp 1-0, og derfor måtte altså City vinne. Like før pause scorer Citys høyreback Pablo Zabaleta, og de fleste forventet nok at resten av kampen skulle gå lekende lett. Slik ble det imidlertid ikke. Tre minutter etter hvilen scorer tidligere Liverpool-spiller Djilbril Cisse for QPR, og lagene var like langt.

Noen få minutter senere ser QPR-kaptein Joey Barton bokstavelig talt rødt. Urokråka slår først ned Carlos Tevez med albuen og dommer Mike Dean tar frem det røde kortet. På vei ut av banen planter likegodt Barton kneet i låret på Sergio Agüero. Sånt blir det naturligvis oppstyr av! Etter utvisninga legger QPR seg veldig bakpå. Samtlige spillere var på egen banehalvdel så å si resten av kampen - bortsett fra et par anledninger.

Én av disse anledningene var etter 65 minutter. Da kommer innbytter Armand Traoré løpende som en jaguar på venstresida. Den tidligere Arsenal-backen slår så et praktfullt innlegg, og der står Jamie Mackie helt alene og stuper inn 1-2 - helt mot spillets gang. Da trodde undertegnende at gullet havner på Old Trafford - og det så lenge ut til at Herr Furuseth fikk rett.

Etter å ha bombadert QPR-keeper Paddy Kenny i så å si hele andreomgangen, fikk City endelig uttelling på overtid. Edin Dzeko rager høyest på en corner og nikker inn 2-2. Men de lyseblå måtte ha et mål til på grunn av at United ledet 1-0 over Sunderland. Med kun fem tilleggsminutter så det ufattelig mørkt ut, men alt kan skje i fotball. Og dagens kamp er et meget godt bevis på nettopp dette. Like etter utligningen er ballen jammen i målet bak Kenny igjen. Denne gangen er det Sergio Agüero som krangler seg igjennom og får overlistet keeper. I løpet av et par minutter har City-fansen gått fra å være nedtrykt og deppa til ren ekstase og lykke. Jeg skjønner ikke hvorfor mange ikke liker fotball!

Det endte altså 3-2 til City, og United må trøste seg med andreplass i årets Premier League. Det er så jævlig deilig!

Sangeren Chris Medina ble verdenskjent da han ga ut sangen "What Are Words" i fjor. Sangen handler om kjæresten hans Juliana Ramos som fikk en alvorlig hjerneskade i 2009, og spesielt her i Norge har Chris Medina sunget inn i hjertene våre. Det har ført til at amerikaneren har besøkt Norge mange ganger, og han har blitt en skikkelig norgesvenn. I går kan kjærligheten mellom Chris Medina og Norge ha blitt brutt grunnet en korka gjeng i Nydalen...

For i går sendte "Torsdag Kveld fra Nydalen" en sketsj med Chris Medina i hovedrollen. Det er jo forsåvidt helt greit det, men så skjer det som ikke skal skje; bak "Chris Medina" har de prestert å ta med "Juliana Ramos" i rullestol. Hvor tjukk i hodet går det an å bli da?! Man gjør ikke det, vet du! Man kødder ikke med noe sånt. Det er så idiotisk at jeg satt og var flau. Jeg lo ikke engang.

Det er greit at sketsjene skal være litt på kanten, men dette er så langt over kanten det går an å få det. Dette kødder bare man ikke med! Jeg blir sint og skuffet. Jeg har egentlig aldri likt den såkalte komiserien noe særlig, og det gjør jeg i hvert fall ikke etter denne hendelsen. Jeg har rett og slett lagt det for hat!

Nå vet vi ikke om Chris Medina kommer til å reagere, men jeg skjønner det jævlig godt om han gjør det. Jeg håper TKFN-gjengen skammer seg!

Fra 1973 til 1985 var Umbro Liverpools draktleverandør. Mellom 1985 og 1996 var det Adidas. Fra 1996 til 2006 var det Reebok, mens i 2006 gikk de tilbake til Adidas. Neste sesong er det en helt ny draktleverandør som Liverpool skal spille med på brystet. Amerikanske Warrior - som er den nye draktleverandøren - kom natt til i dag med de første bildene av den nye hjemmedrakten til Liverpool, og man kan tydelig se at de ser tilbake til den tiden Liverpool var Englands dominerende klubb.

Her er bildene!

Jeg liker den nye drakten veldig godt! Den er ren, simpel og uten noe fancy design - akkurat som jeg liker. Det er imidlertid spesielt to ting jeg ikke liker noe særlig. Det første er kragen. Jeg hater å ha krage på en fotballdrakt. Det ser helt patetisk ut! Det andre er Liverpool-logoen. På den orginale Liverpool-logoen er det to flammer som er til ære for de 96 som omkom under Hillsborough-tragedien i 1989. Nå er det borte. Eller, delvis borte. Det er nå plassert på nakken istedet. To flammer med tallet 96 mellom.

Det skal bli gøy å se Luis Suarez, Steven Gerrard og Daniel Agger ikle seg dette neste sesong!

Liverpool - Chelsea, 4-1
37. serierunde
1-0, Michael Essien, selvmål (19)
2-0, Jordan Henderson (25)
3-0, Daniel Agger (28)
3-1, Ramires (50)
4-1, Jonjo Shelvey (61)

Lørdag tapte Liverpool 1-2 i FA Cupen-finalen mot Chelsea etter noen intense og spennende sluttminutter. Tirsdag skulle de røde fra Beatles-byen ta hevn mot Roberto Di Matteos mannskap i den nest siste serierunden i Premier League. Og det skulle Liverpool til de grader få!

Men oppgjøret ble egentlig ødelagt før kampstart. Mens Liverpool stilte med tilnærmet toppet mannskap, valgte Chelseas vikar-manager Di Matteo å gjøre hele åtte bytter fra det laget som vant FA Cupen i helga. Bare John Terry, Branislav Ivanovic og Ramires var igjen fra helga, og spillere som Ryan Bertrand og Ross Turnbull fikk sjansen på Anfield-matta.

Det var Liverpool som dominerte starten av kampen, og etter nitten minutter får de også uttelling. Luis Suarez får ballen på høyrekanten, og vi vet jo alle hvor dribleglad uruguayeren er. Spissen drar seg innover mot mål, tar tunnel på John Terry (forøvrig den andre i så langt i kampen), og slår en hard pasning mot første stolpe. Der kommer Chelsea-spiller Michael Essien stormende og klomser ballen inn i eget mål. For en gangs skyld har Liverpool flaks!

Og mer flaks skulle gjengen i rødt få drøye fem minutter senere. Chelsea-stopper John Terry ser ut til å ha full kontroll når han mottar en pasning helt upressa, men plutselig sklir han. Da kommer utskjelte Jordan Henderson stormende og snapper ballen, før han enkelt setter ballen i nota alene med keeper Turnbull. John Terry vil vel helst glemme de første 25 minuttene av denne kampen. To tunneler, gult kort og så denne tabben. Stakkar...

Men Liverpool var sulten på mer. 28 minutter var spilt da Liverpool får corner. Unggutten Jonjo Shelvey slår inn til Andy Carroll som knuser John Terry i lufta. Carroll header inn til Daniel Agger som stuper inn Liverpools tredje scoring for kvelden. Liverpool maltrakterer et B-preget Chelsea - i en dessverre alt for uviktig kamp.

På overtid i første omgang blir Andy Carroll rivd ned av Branislav Ivanovic, og dommeren peker umiddelbart på straffemerket. Mannen som stepper opp for å ta straffesparket er Stewart Downing - en spiller som bare minutter tidligere klinket ballen i tverrliggeren på volley fra tjue meter bare minutter tidligere, og som ennå ikke har scoret for Liverpool i Premier League. Men så skjer det som bare måtte skje. Downing treffer stolpen, og det sto fortsatt 3-0 på Anfield halveis.

Chelsea skulle imidlertid slå litt tilbake fem minutter ut i andreomgangen. Gjestene får et frispark som Ramires styrer inn med magen. Ved første øyekast så det ut som nok en keepertabbe av José Reina, men reprisen viser heldigvis at det ikke var det. Reina har gjort unormalt mange tabber denne sesongen, og det ble tatt opp av TV2-panelet før kampstart.

Men Chelsea tok ikke "en Liverpool" - altså snu 0-3 til 3-3. Istedenfor setter Liverpool punktum på kampen etter 61 minutter. Keeper Ross Turnbull sleiver på et utspark og ballen havner rett i føttene på Jonjo Shelvey. Unggutten får kontroll over ballen før han peiser den inn i det tomme buret. Jonjo Shelvey er en spiller jeg virkelig har sansen for! Til tross for at han bare er 19 år, har han allerede spilt mange A-lagskamper. Dette var også Shelveys første Premier League-scoring, og man kunne tydelig se gleden i ansiktet på den tidligere Charlton-spilleren.

Det endte 4-1 til Liverpool, men jeg kunne lett byttet denne seieren med en seier i helga. FA Cup-seier hadde vært så mye mer deilig enn en helt ubetydelig 4-1-seier i nest siste serierunde. Men jeg skal ikke legge skjul på at det er deilig å knuse Chelsea 4-1 - selv om de stilte med et tilnærmet B-lag. Den eneste motivasjonen for Liverpool er nå at vi kan snike oss opp på 7. plass og dermed passere byrival Everton.

Siste serierunde er søndag, og da skal Liverpool spille borte mot Swansea! Det er vel dog mer spennende å følge kampen om gullet, 3. og 4. plassen, og ikke minst nedrykkskampen...

Hvert andre år er det VM- og EM-sluttspill - en hel sommer spekket av fantastisk landslagsfotball med dramatikk, ubeskrivelige mål og fotballkos. I 2010 var det VM i Sør-Afrika. I år er det duket for EM i Ukraina og Polen. Det kommer til å bli heftig! Jævlig heftig!

En klok mann sa en gang at fotballfans bare husker partallsår - rett og slett på grunn av VM og EM, samt OL. Det er faktisk bevist at vi som er glad i fotball husker pent lite av det som har skjedd i oddetallsårene, og jeg kan bekrefte at det stemmer - i hvert fall til en viss grad. Jeg ble født i 1991, Manchester United vant "The Treble" i 1999, Liverpool vant tre cuper i 2001, terrorangrepene i USA samme året, Liverpool vant Champions League i 2005, Liverpool tapte finalen i den samme cupen i 2007, Liverpool havnet fire poeng bak Manchester United i Premier League i 2009, og selvfølgelig terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya i fjor. Det er vel det jeg husker fra oddetallsår. Når det gjelder partallsår er det mye mye mer som er festet på netthinna til Jan Inge Furuseth...

Men nok avsporing. I sommer er det altså EM, og jeg gleder meg noe enormt til å være spikret foran TV-skjermen en liten måned. Helt siden VM i Frankrike i 1998 har jeg vært klistra foran TVen annethvert år for å få med meg landslagsturneringene. Sånn ellers er jeg slettes ikke noe fan av landslagsfotball, men det er noe spesielt når det kommer til slike mesterskap. Det er så spekka og intens, liksom. Det er meg likegyldig om det er Polen - Hellas eller England - Tyskland jeg sitter å ser på; det er topp uansett - så lenge det er i et mesterskap!

En glad spansk gjeng etter EM-finalen i 2008!

Forrige EM ble arrangert i Østerrike og Sveits i 2008, og da var det Spania som gikk til topps. Jeg satt naturligvis å se nesten samtlige kamper, og det angrer jeg ikke et sekund på. Og det hele toppet seg i finalen da Spania vant 1-0 over Tyskland, og Fernando Torres ble kampens eneste målscorer. Den gang var Torres Liverpool-spiller skjønner dere, og han feiret gullet med å vandre rundt i et Liverpool-skjerf. Derfor var skuffelsen stor da han noen år senere forlot klubben. Men men, sånt skjer!

Jeg skal komme med en gjennomgang av årets EM-grupper når vi virkelig nærmer oss åpningskampen mellom Polen og Hellas 8. juni. Norge er dessverre ikke med, og det er vi strengt tatt ikke vant til heller. Ikke siden EM 2000 i Nederland og Belgia har vi deltatt i et EM-sluttspill - altså for tolv år siden. Dette er også det siste mesterskapet vi har vært i, og det er naturligvis for dårlig - i hvert fall når vi for øyeblikket ligger på 24. plass på FIFA-rankingen. Men man trenger ikke å gå langt tilbake i tid for å finne en stornasjon som måtte se EM-mesterskapet fra TV-stolen. England greide nemlig ikke å kvalifisere seg til forrige EM, og akkurat dét må sies å være enda mer sjokkerende enn at lille Norge ikke er med.

EM i Ukraina og Polen pågår fra 8. juni til 1. juli i sommer! TV2, NRK og Canal+ har TV-rettighetene her i Norge, og de aller fleste kampene sendes på såkalt "gratis-TV"!

Du bør ha fått det med deg, men sånn i tilfelle; Chelsea vant lørdagens FA Cup-finale over Liverpool 2-1 etter scoringer fra Ramires og Didier Drogba, mens Andy Carroll scoret Liverpools trøstemål. Chelsea dominerte fullstendig i hele førsteomgangen, samt det første kvarteret i andre. Andy Carroll tente håpet etter 64 minutter, men til tross for mange enorme sjanser - blant annet en heading fra nevnte Carroll som Chelsea-keeper Petr Cech på mirakuløst vis redder på streken - var det ikke nok. Det endte altså 2-1.

Skuffelsen var stor da sluttsignalet kom fra dommer Phil Dowd. Så nært, men likevel så fjernt. Og ting blir ikke akkurat bedre når man sitter å ser kampen sammen med en Chelsea-fan, en Man Utd-fan, en Arsenal-fan, og en hel skokk av folk som regelrett driter i fotball og heller sitter der å mobber meg som noen intetanende amøber. Det var hardt - og ikke minst provoserende - å se Christina juble hemningsløst etter 1-0, 2-0 og etter kampslutt. Jeg prøvde alt jeg kunne for å være like jævlig tilbake da Andy Carroll reduserte til 2-1 og da jeg trodde samme mann utlignet åtte minutter før slutt, men dessverre var det til ingen nytte. Liverpool tapte 2-1, noe som påvirket meg voldsomt utover lørdagskvelden.

Det er hardt å se laget sitt tape en finale. Jeg opplevde det senest i 2007 da vi gikk tapende ut av Champions League-finalen i Athen mot AC Milan. Jeg husker det var rett og slett helt jævlig. Det finnes knapt noe verre for en fotballfan. Det føles ut som om livet er totalt meningsløst etter noe sånt - noe det selvfølgelig ikke er. Folk sier "det er bare fotball". Fuck off. Det er ikke noe som heter "bare fotball". Fotball er mer viktig enn det utenforstående tror. Det er alt fra usannsynlig glede til dyp sorg. Fotball funker som en avkobling til det vanlige livet, noe jeg har fått erfart til de grader. Da angsten sto på som verst, var fotballen redningen for meg. Jeg kunne glemme depresjon og sorg i nitti minutter, og heller konsentrere meg om det fantastiske ballspillet. Derfor er ikke fotball bare en sport. Det er så mye mye mer!

Liverpool kan få sin hevn mot Chelsea allerede i kveld! Da skal lagene møtes i Premier League, og Chelsea må ha poeng for å ha mulighet til topp fire ved sesongslutt. Hva hadde vel vært bedre enn å knuse Chelsea i kveld? Kampen starter klokka 21.00 og sendes direkte på TV2 PL HD 1!

Lørdag er det endelig klart for FA Cup-finale, og i år skal Wembley for fjerde gang på rad farges rødt og blått! Det er nemlig Liverpool og Chelsea som møtes i finalen av verdens eldste fotballcup denne gangen. Begge klubbene har slitt i den hjemlige serien, men har hatt suksess i hver sin cup. Liverpool vant som kjent Carling Cup tidligere i år, mens Chelsea ble klar for Champions League-finalen etter at de slo ut selveste Barcelona i semifinalen for noen uker tilbake. Lørdag er alt lagt til side. Lørdag er det bare én ting som gjelder; nemlig seier!

Liverpool har vunnet FA Cupen sju ganger - én gang mer enn morgendagens finalemotstander Chelsea. Sist Liverpool vant var i 2006, og siden den gang har Chelsea tatt intet mindre enn tre FA Cup-titler - i 2007, 2009 og 2010. Det er derfor ingen tvil om hvem som har vært det førende laget av de to de siste årene. Chelsea må nok innfinne seg i å være favoritter i morgendagens finale, men "cup er cup" og "ballen er rund"!

Liverpool har - etter det jeg vet - bare Lucas Leiva ute til finalen. Brasilianeren sliter fortsatt med en kneskade han pådro seg i vinter, men skal være tilbake til oppkjøringen foran neste sesong. Resten av troppen skal altså være tilgjengelig.

Chelsea må klare seg uten midtstopperne Gary Cahill og David Luiz. Cahill pådro seg en skade i returkampen mot Barcelona i Champions League, mens Luiz har allerede vært ute en god stund. Chelsea håper imidlertid at duoen skal være tilbake til Champions League-finalen, da John Terry og Branislav Ivanovic må stå over på grunn av karantene. Men foran morgendagens finale er det bare Cahill og Luiz som ikke er tilgjengelig for spill.

Før var de lagkamerater - i morgen står Fernando Torres og Steven Gerrard på hver sin side

Jeg er egentlig ganske optimistisk før FA Cup-finalen - på tross av en helt rævva sesong i Premier League. Grunnen er at Liverpool alltid pleier å gjøre det godt mot antatt bedre lag som Manchester-klubbene, Arsenal og Chelsea. Men det som gjør meg mest rolig er at Kenny Dalglish aldri har tapt mot Chelsea som Liverpool-manager. Nå tenker du kanskje at det ikke er så mange kamper ettersom han tok over klubben i januar i fjor, men da må jeg nok minne deg på at "King Kenny" også var manager i Liverpool fra 1985 til 1991. Dalglish har møtt Chelsea tretten ganger som Liverpool-manager, og står for øyeblikket med ti seire og tre uavgjort. La oss håpe den statistikken blir enda bedre i morgen og på tirsdag, da vi møter Chelsea i Premier League.

Dette oppgjøret blir spesielt på flere måter. Først og fremst er det spesielt fordi Liverpool så sårt trenger en FA Cup-tittel i det allerede godt fylte premieskapet på Anfield. Greier vi å vinne i morgen kan vi se tilbake på denne sesongen som en relativt god sesong med to cuptitler. For det andre er Chelsea det laget jeg hater mest i engelsk fotball. Jeg burde kanskje hatet både Manchester United og Everton mer, men sånn er det ikke. Det er fortsatt deiligst å slå Manchester United, men seirene mot Chelsea er nesten på samme nivå. For det tredje har jeg en kjæreste, en god venn og flere andre bekjente som er Chelsea-fans, og hva er da mer herlig enn å knuse favorittklubben deres skikkelig ned i støvlene i en finale?!

Siden jeg viste mine enorme tippeferdigheter i seriefinalen mellom Manchester City og Manchester United, må jeg nok komme med en liten spådom også denne gangen. Jeg tror på laget mitt, og jeg tipper de vinner finalen 3-2 etter scoringer fra Luis Suarez (2), Steven Gerrard, Didier Drogba og Fernando Torres! Går dette inn, så skal jeg virkelig begynne å spille på Oddsen!

Liverpool - Chelsea møtes altså i morgen klokka 18.15, og kampen sendes på Viasat Fotball! Derfor er det en perfekt oppladning å dra til Langsand for å se Rissa - Byåsen BF klokka 15.00 i morgen!